Det er sinnsykt mye press blant jenter når det kommer til mat. Dette er ikke akkurat noe newsflash, men jeg må innrømme at jeg ikke ble oppmerksom på det før jeg begynte på videregående. Jeg hater at tilnærmet 70 % av samtalene jeg har med mine venninner omhandler mat. Litt synd når man innser at ikke har noe mer interessant å snakke om. Men men, det beste er vel å ha en slags ironisk distanse til det hele. Se på det slik som det er; tull.
Ikke la det smyge seg inn i bakhodet, slik (jeg nå har innsett) det har gjort med meg.
Jeg verdsetter mat veldig høyt. Det er jo fantastisk! Hva for et liv er et liv hvor du ikke kan kose deg og smake på det du vil? Det øker jo bare livskvaliteten, mener nå jeg.
Personlig har jeg ikke lyst til å begrense meg, stenge meg selv inne i et bur hvor hvert måltid alltid bare er "helt ok". Huff. Jeg lider ikke av noen form for spiseforstyrrelse. Eller gjør jeg det? Jeg gjør aldri noe fysisk ut av det ihvertfall. Problemet her ligger i at jeg har delt mening; jeg vil bli mindre, men synes slankekurer/ begrensninger blir for dumt. Jeg elsker det der og da, men føler meg som dritt etterpå. Selvmotsigende tulling.
Det finnes selvfølgelig gyldne middelveier hvor det ikke er nødvendig å stappe i seg mat og heller ikke ta helt avstand fra det. Moderate mengder, right?
Èn ting jeg vet er at det fungerer ikke slik for meg. Jeg overdriver alltid. Dersom jeg derimot skulle finne en 50/50 løsning vil jeg trolig ikke klare å holde meg til den noe lenge. Jeg mangler total dedikasjon, rett og slett.
Det er faktisk en egenskap jeg beundrer hos folk. Dedikasjon. Nå snakker jeg selvfølgelig ikke lenger om mat, men generelt sett det å sette seg et mål og oppnå det. Alle har potensiale, men bare få klarer å utnytte det. Er du en av dem, misunner jeg og gratulerer deg sterkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar